søndag 27. november 2011

Om fru Lidl

-et menneske med integritet.

_DSC1061

 

Svigermor hadde angst. Det styrte livet hennes, og til en viss grad livene til oss som var glad i henne.
Hun var opptatt av å bli trodd og respektert. “Jeg har fått høre at det bare er å ta seg sammen”, sa hun. “Men ingen har vel tatt seg mer sammen enn meg.” Og det kunne vi levende forestille oss, vi som var glad i henne.
Heldigvis hadde hun en redningsplanke.. den hun aller nødigst måtte ty til når hun ikke hadde sovet ordentlig på flere netter. Vivalen var til hjelp for henne og for oss når hun hadde det som verst.
Når hun hadde det som best, så kunne hun trå til med servering av kaffe og kake, finne fram sitt gode humør og glitre litt i pene klær og høye hæler.
Hun samlet på pene porselensmugger og japansk servise. Hun hadde oljemalerier på veggene og bøker i hyllene. Og 100 par sko i skapet, -ikke bare fordi hun samlet, men fordi det var vanskelig å kaste noe.

Det var bare små ting hun fortalte om til å begynne med. Om naboen for eksempel. Han hadde giftet seg og fått stebarn på kjøpet. Som stadig sto og glodde inn gjennom vinduet hennes.
Om da hun ringte til politiet fordi det var en øgle i treet ute i gården. Vi leste notisen i avisen, det var en ballong viste det seg, da politiet undersøkte saken.
Det ble en hel historie om briller som ikke passet, de var nok helt feil tilpasset når hun ikke greide å se tv, ikke greide å lese avisen, –selvfølgelig var det brillene.
Da hun ikke greide å holde styr på de stadig økende mengdene med medisin, så ble tilbudet fra kommunen oppgradert fra hjemmehjelp til hjemmesykepleier. –Og trygghetsalarm.
En ny utrygghet kom i tillegg til den velkjente angsten. For bekymringene hennes øket i antall.
Nå fikk hun nemlig leieboere. Små cowboyer som satt på bordet og vippet med beina. En mulatt som bodde bak sofaen. Og hun fikk det travelt med å stelle for dem. Innimellom alle bekymringstelefonene til dem som brydde seg. “Kan dere ta bort skiltet, jeg må stenge pensjonatet, jeg har ikke krefter til dette lenger!”  “Ta med et balltre og kom, vi må jage dem!” Heldigvis hadde hun penger til telefonregningen på flere tusen kroner,  -hun hadde jo giftet seg på sine gamle dager, med verdens rikeste mann; herr Lidl!
Så fikk hun bruk for de pene klærne sine, og for de lekre skoene.

Vi var der, men det kunne aldri bli nok. Og tygghetsalarmen ble mindre og mindre brukt. Om hun trykket på den, så kunne det ta tid før sykepleierne kom, de hadde jo et vedtak å forholde seg til. Og de hadde i allefall ikke tid til noen bekymringstelefoner eller samarbeidsmøte med oss!
Hun likte ikke at de var strenge og irettesatte henne. Da var det like greit å putte alarmen i kjøleskapet, der holdt den seg jo godt! Og dersom hun trengte noe mer tilbud enn de tre fire besøkene hun fikk i døgnet, så var det hun som måtte søke, det var ikke vi som brydde oss og følte ansvar for henne, som kunne gjøre det.
Hun ble mer og mer lei seg. Maten smakte ikke godt, hun kastet den i søpla, innrømmet hun en dag. Hun som aldri før hadde kastet en ting! Musklene hennes var bare en stor knute, det gjorde vondt!
Pillene hennes ble lagt i en kassett, men når hun ikke visste forskjell på morgen og kveld, onsdag eller søndag og hvor hun kunne finne et trygt sted å legge dem, så var det best å holde godt fast i den.
-Og alle redslene! Hun skammet seg slik over alt som skjedde rundt henne, det var best å ikke fortelle det til noen. I allefall ikke til de strenge sykepleierne som kom på besøk.
Det var likegodt å holde senga, der var det litt roligere.

Vi tok henne med til legen, ringte til legen, ringte til hjemmesykepleien, igjen og igjen. Besøkte henne daglig og snakket med henne på telefonen, trøstet og beroliget. Ordnet opp og ryddet. Kjøpte inn mat og medisiner.

Vi sørget forlegeattest og skrev søknad til Enhet for behovsvurdering og tjenestetildeling. Om plass på sykehjem. De måtte jo følge opp søknaden, og hadde møte med henne. Hun som ikke hadde innsikt i sin egen sykdom? Hun ville jo bare hjem!
Og vi hadde ikke rett til å være med på møtet. Men hun har jo rett på at vi er tilstede? Det ble ikke tatt hensyn til.
Vel, møtet ble avholdt uten noen andre tilstede, vi hadde som sagt ikke rett på å være med, og så hadde de jo tausehetsplikt!
Så det ble avslag!
Hva med legeattesten? “Vi kan jo ikke ta hensyn til hva legene sier, legene sier jo hva som helst!”

Vi lykkes i å få henne inn på sykehuset, avdeling for eldrepsykiatri.
Diagnosen ble demens med levi legeme. Hun hadde hallusinasjoner, hadde problemer med å svelge, men hun hadde evnen til å konversere og hun kjente oss igjen. Boevnen var lik null.
Men hun fikk ikke plass på sykehjem. Vi anket og anket. Hvis hun ble sendt hjem så hadde vi en desperat plan om å skifte låsen. De kunne vel ikke bare sette henne på trappa?
De beholdt henne på sykehuset lenger enn hennes tilmålte tid. Her var det engler å forholde seg til.
Engler som var villige til å kommunisere med oss og behandle henne med respekt.

Vi var heldige igjen. Avlastingsplass i 3 uker. Her kunne hun få bo mens hun ble observert.
Vi fikk en telefon da hun skulle sendes hjem igjen –“Hun har ikke demens, er dere ikke glad for det?”
Vi hadde den samme planen; skifte lås!

-Vel, en eller annen anke førte fram, denne gangen ble tilbudet korttidsplass. På et annet sykehjem.
Nye mennesker å forholde seg til. Nye møter med et personale som egentlig ikke hadde tid.
Hun fant det best å legge seg og ikke stå opp. Vivalen ble fy fy, lykkepiller ble tingen, med bivirkninger som diaré. Så kom hun seg da på beina for å gå på do.
Hun hadde jo problemer med appetitten, og den ble ikke bedre av vakumpakket og oppvarmet storkjøkkenmiddag. Hun greide ikke å tygge potetene, de hadde sånn hard skorpe på.
Vi besøkte henne hver dag. Så slapp hun å ringe på for å få hjelp til å gå på do den stunden.
Og vi kunne ta med litt mat som kanskje kunne friste litt. Og et lite eggeglass med kaffelikør, det var lyspunktet.

Og hun hadde underholdning. På veggene i rommet hennes ble det vist film, og utenfor vinduet hendte det rett som det var at det var et flykrasj. Og alle disse senile menneskene som kom inn på rommet hennes, de bidro til angstnivået de også. Hun ville ikke fortelle det til noen andre enn oss, Sykepleierne hadde jo så dårlig tid, de ville jo ikke forstå. Og det var jo slike skamfulle og umoralske ting som skjedde, og oppdragelsen hennes forbød henne å snakke om slike unevnelige ting.
Hun visste jo selv hva som skjedde og måtte bare heve seg over uvitenhet og avvisning.

Vi hadde masse å snakke om iallefall. Hver dag. Hun likte å snakke om hverdagslige ting, da var det ikke så mye å skulle huske på. Vi kunne mimre litt om hendelser, om hvordan tidene forandret seg.
Snakket litt om sommeren som nærmet seg. Om blomstene de plantet utenfor. Var det ikke vakkert? ”Å hvis de bare kunne bruke litt mer penger på mat, så kunne det være det samme med blomstene!”  Om det ikke ble brukt penger på god mat, så fikk hun i allefall medisiner. Jeg anger ennå på at jeg ikke skrev ned hva de het alle sammen. Kan det være nødvendig med tre forskjellige slag “lykkepiller”?

-Nå hadde hun fått fast plass. Heldigvis! Hun hadde rolige hverdager, –i senga.
Hun hadde ikke tv, men underholdningen fortsatte på veggen. Og hun måtte på do, opptil flere ganger om dagen. Det var lenge å vente på hjelp, så hun prøvde å klare det selv. Hun hadde jo sin integritet. Angsten hennes dreide seg nå om å falle.

Så fikk vi telefonen. Hun skulle til på sin andre sommer med demens, men hun falt på toalettet.
Og døde. Hun fikk et langt liv.

signatur                    Himmelsk

28 kommentarer:

  1. Klem.

    Merkelig system det er her til lands, ikke sant?

    SvarSlett
  2. Ja, Ege, man føler seg ganske liten, nytter ikke å slåss mot REGLENE.

    SvarSlett
  3. Vi trenger ikke slåss, det er vedtatt at man skal bruke SKJØNN når man vurderer saker, DET er det visse personer i systemet som helt glemmer, og fokuserer bare på penger og politikk... Og nå holder jeg på å spre min måte å forandre ting på, i mitt liv, uansett hva, og du gjør det på din måte med dette innlegget, så det får nok ringvirkninger.. ;)

    SvarSlett
  4. Jeg gikk inn på siden din for å takke for den fine kommentaren på bloggen min, og ja, det er en fantastisk plass jeg har tatt bilde av.

    Så kommer jeg inn på siden din, ser et nydelig bilde, og begynner å lese om fru Lidl. Og jeg blir rørt og lei meg. Rørt over familien som brydde seg så mye om gamle mor, lei meg for hvordan livet hennes ble.

    Angst er grusomt, demens er forferdelig, men er du heldig og møter de rette menneskene, kan du ha et verdig liv likevel. Men alle er ikke så heldige. Det er trist.

    Du har delt en viktig historie med oss...

    SvarSlett
  5. Hej! Här blåste det i natt men det var inte så hårt som vi först trodde det skulle bli. Det var nog mycket värre mot kusten och södra Sverige. Ha en fin dag !

    SvarSlett
  6. Takk, Ingeborg.
    Det er så vanskelig å fortelle historien når det skjer.
    Vi vil så gjerne skjerme og beskytte.
    Jeg tror at mange har det slik, men jeg vet ikke.

    SvarSlett
  7. Først og fremst takk for koselig kommentar på bloggen min. Og bildet ditt var kjempe messig. Jeg syns alltid det er så beroligende med vann :)

    Selv om bildet ditt var vakkert så blir jeg helt stille av å lese innlegget ditt. Det er en trist historie, men desverre så er den vell ikke enestående heller. Det er selvfølgelig mange faktorer å ta hensyn til i helsevesenet, men jeg syns nå din historie i sin helhet bærer preg av et system som desverre ikke fungerer..

    Som sykepleier i hjemmetjenesten så syns jeg det er kjempe trist at det skal finnes slike historier hvor det er tydelig at systemet ikke har fungert...

    SvarSlett
  8. Nydelig bilde og trist historie, men veldig virkelig i år 2011, det er fortvilende. Ha en fin aften.

    SvarSlett
  9. Liker bildet ditt veldig godt!
    trist å lese historia di!
    Ha en fin kveld!

    SvarSlett
  10. En skal være frisk for å være syk!
    Regler som blir mistolket, og noen "stapeiser" som en skulle tro la ut av egen lommebok. Det er ihvertfall ikke lett å være pårørende i sånne situasjoner.
    Nydelig bilde du lot følge denne frustrerende og triste historien.

    SvarSlett
  11. Aller først må jeg si at det er en utrolig historie. Og det som er mer utrolig, er at den ikke er enestående. I vår velferdsstat!!! Jeg blir både trist og sint!

    Og så til bildet ... utrolig vakkert. Får meg til å tenke på hvor viktig det er å ta vare på det vakre i livet, hverandre.

    Klem fra Irene

    SvarSlett
  12. Tusen takk for vennlige kommentarer!
    Det er så trist at historien ikke er enestående!
    Og det er så trist at det er pengene som rår.

    SvarSlett
  13. Jeg har selv arbejdet med demensramte mennesker, de har de hårdt og hvis de så også er angste, så er det ikke let...En trist historie, men det foregår jo desværre også i Danmark..PS Dejligt billede...

    SvarSlett
  14. Wonderful landscape with exquisite light and a perfect reflection. A lovely photo.

    SvarSlett
  15. Ja det er bestemt ikke nemt at blive gammel, ikke at kunne klare sig selv og for de nærmeste, som prøver at hjælpe, men aldrig lykkes helt fordi man som familie ikke kan magte opgaven den er alt for stor.
    Et rigtigt dejligt billede du har taget.

    SvarSlett
  16. Härligt foto. :-)
    Din långa berättelse är bitvis trist läsning, vilken historia. Verkar finnas problem med åldringsvården även i Norge. Jag trodde ni hade det bra. Här i Sverige har det varit flera skandaler kring privata vårdföretag inom åldringsvården.
    Jag firade nyss min svärmors 90-årsdag, den var fin, som ditt foto. :-)

    SvarSlett
  17. Det er ikke enkelt å være pasient og
    heller ikke pårørende. Med en
    diagnose som angst er man aldri
    forberedt. Og det som er det verste
    er at det ikke er synlig for de
    utenfor. En angstpasient ser frisk ut,
    utad, mens på innsiden slår dønninger
    som på et åpent hav. Når det har vart i
    flere år, går det noen ganger over i en
    form for hallusinasjoner, som hos din
    svigermor.

    Unn :)

    SvarSlett
  18. Som sykepleier i hjemmetjenesten, så ser jeg mange skjebner og hører mange historier. Både triste og gode historier. Det gjør vondt når systemet ikke virker.
    Du er flink til å fortelle :-))
    Ser frem til å følge bloggen din videre :-))

    SvarSlett
  19. Ja heldigvis finnes det gode historier. Det er bare å håpe på at slike som fru Lidl blir tatt på alvor.
    -At det er lov å beholde sin integritet.
    Og at forholdene er gode for alle, både ansatte og beboere!

    SvarSlett
  20. En trist fortelling som du likevel forteller med et glimt av humor. Vi skal ta vare på de gode, og de morsomme, minnene. Men det er trist at virkeligheten er sånn som det for mange.
    Bildet er nydelig!

    SvarSlett
  21. En förfärlig historia du berättar, men din bild är helt underbar.

    SvarSlett
  22. god morgen Marianne.. og takk for din hyggelige kommentar på fotobloggen min.

    jeg sitter her og gråter etter å ha lest innlegget ditt.. arme menneske hva hun har gjennomgått ! og dere !

    mamma pleide å si, da mormor fikk ALS, at hvorfor ikke bare gi henne en pille.. så hun slipper å oppleve å miste all verdighet..

    jeg håper jeg slipper å bli gammel og syk ..


    hilsen Berit

    ps! et stemningsfullt og vakkert bilde til innlegget.

    SvarSlett
  23. Du skriver fint om en situasjon som jeg tror dessverre alt for mange opplever! Synes du viser din svigermor respekt gjennom dette! Vakkert bilde også :)

    SvarSlett
  24. Det var gribende beretning. Dybt tragisk for jer alle. Jeg genkender dele fra min ti år ældre og nu døde storebror.

    SvarSlett
  25. for en kontrast mellom det nydelige bildet og den tragiske fortellingen! jeg får helt vondt av å lese det, det høres ikke ut som den mest verdige avslutningen på livet. vi i verdens rikeste land må vel kunne klare å tilby våre eldre noe bedre enn som så? og så mye påkjenning det blir for de som er rundt. nei, huff!:( jeg håper virkelig at det stort sett er lettere å handskes med systemet enn hva du har opplevd. :/

    SvarSlett
  26. Ja dette var litt av en historie,tragisk,det skal ikke være lett,dette er jo en stor skam for Norge ,sånn som det er innom helsevesenet,ser ikke så lovende ut for oss når vi blir gamle,eg håper eg slipper og komme på noe sykehjem,.Kjempe flott bilde du hadde,ja det er bare og nyte den vakre naturen vi har rundt oss ,og å huske og ta vare på hverandre.Ønsker deg en kjempe flott helg.Og takk for kommentar på min blogg .Klem fra Magnhild:)

    SvarSlett