Korridorsmart..

kan man kalle det, kanskje.
Det er iallefall langt fra street'en til den innerste kroken av et sykehus.

Min før nevnte visdomstann, eller nå manglende sådan, ville ikke gi seg uten hevn.
Da gubben begynte å kalle meg for Kjakan og jeg selv begynte å ane konturene av en steinbitt i speilet etter flere dager uten knekkebrød og søvn om natta, måtte jeg kaste inn håndkleet.

Avsted til sykehus og til reddende engler som sto klar med intravenøst godis.
For det kunne ikke komme noe inn den rette veien, ikke en gang luft til tider.
Jeg fikk oppleve hvordan distriktsykehuspolitikken må oppleves for dere som er avhengige av den.
For ingen av sykehusene på sørlandet kunne ta i mot meg. -24 mil til Stavanger føles ganske langt når du er liten og svak og dårlig bak.

Vel man lærer ting.
Veneflon, drypp, morfin, stent, drenering, faste (går over til sadisme når den varer i 22 timer), nattevaktrutiner.. (hvorfor er nattevakter timet til å vekke deg når du endelig har sovnet?).. og suppe, suppe, suppe.

For eksempel frokostsuppe.

Eller ettermiddagssuppe eller kveldssuppe..

De ser likedan ut.

Og middagsmos! Dersom du synes denne ser god ut, så tar du feil.

Men bevares, jeg prøvde å tenke på de som hadde det verre enn meg. ;)

Det er heldigvis fint å ha vindusplass. Om det trekker littegrann, -pytt, spytt.

Og jeg hadde med meg strikketøyet, men det lugget litt i denne:

Men jeg har det jo med meg hjem igjen:

Har litt tid forhånden, så snart kan nok Lillegutt holde varmen i vårsola.