søndag 27. november 2011

Om fru Lidl

-et menneske med integritet.

_DSC1061

 

Svigermor hadde angst. Det styrte livet hennes, og til en viss grad livene til oss som var glad i henne.
Hun var opptatt av å bli trodd og respektert. “Jeg har fått høre at det bare er å ta seg sammen”, sa hun. “Men ingen har vel tatt seg mer sammen enn meg.” Og det kunne vi levende forestille oss, vi som var glad i henne.
Heldigvis hadde hun en redningsplanke.. den hun aller nødigst måtte ty til når hun ikke hadde sovet ordentlig på flere netter. Vivalen var til hjelp for henne og for oss når hun hadde det som verst.
Når hun hadde det som best, så kunne hun trå til med servering av kaffe og kake, finne fram sitt gode humør og glitre litt i pene klær og høye hæler.
Hun samlet på pene porselensmugger og japansk servise. Hun hadde oljemalerier på veggene og bøker i hyllene. Og 100 par sko i skapet, -ikke bare fordi hun samlet, men fordi det var vanskelig å kaste noe.

Det var bare små ting hun fortalte om til å begynne med. Om naboen for eksempel. Han hadde giftet seg og fått stebarn på kjøpet. Som stadig sto og glodde inn gjennom vinduet hennes.
Om da hun ringte til politiet fordi det var en øgle i treet ute i gården. Vi leste notisen i avisen, det var en ballong viste det seg, da politiet undersøkte saken.
Det ble en hel historie om briller som ikke passet, de var nok helt feil tilpasset når hun ikke greide å se tv, ikke greide å lese avisen, –selvfølgelig var det brillene.
Da hun ikke greide å holde styr på de stadig økende mengdene med medisin, så ble tilbudet fra kommunen oppgradert fra hjemmehjelp til hjemmesykepleier. –Og trygghetsalarm.
En ny utrygghet kom i tillegg til den velkjente angsten. For bekymringene hennes øket i antall.
Nå fikk hun nemlig leieboere. Små cowboyer som satt på bordet og vippet med beina. En mulatt som bodde bak sofaen. Og hun fikk det travelt med å stelle for dem. Innimellom alle bekymringstelefonene til dem som brydde seg. “Kan dere ta bort skiltet, jeg må stenge pensjonatet, jeg har ikke krefter til dette lenger!”  “Ta med et balltre og kom, vi må jage dem!” Heldigvis hadde hun penger til telefonregningen på flere tusen kroner,  -hun hadde jo giftet seg på sine gamle dager, med verdens rikeste mann; herr Lidl!
Så fikk hun bruk for de pene klærne sine, og for de lekre skoene.

Vi var der, men det kunne aldri bli nok. Og tygghetsalarmen ble mindre og mindre brukt. Om hun trykket på den, så kunne det ta tid før sykepleierne kom, de hadde jo et vedtak å forholde seg til. Og de hadde i allefall ikke tid til noen bekymringstelefoner eller samarbeidsmøte med oss!
Hun likte ikke at de var strenge og irettesatte henne. Da var det like greit å putte alarmen i kjøleskapet, der holdt den seg jo godt! Og dersom hun trengte noe mer tilbud enn de tre fire besøkene hun fikk i døgnet, så var det hun som måtte søke, det var ikke vi som brydde oss og følte ansvar for henne, som kunne gjøre det.
Hun ble mer og mer lei seg. Maten smakte ikke godt, hun kastet den i søpla, innrømmet hun en dag. Hun som aldri før hadde kastet en ting! Musklene hennes var bare en stor knute, det gjorde vondt!
Pillene hennes ble lagt i en kassett, men når hun ikke visste forskjell på morgen og kveld, onsdag eller søndag og hvor hun kunne finne et trygt sted å legge dem, så var det best å holde godt fast i den.
-Og alle redslene! Hun skammet seg slik over alt som skjedde rundt henne, det var best å ikke fortelle det til noen. I allefall ikke til de strenge sykepleierne som kom på besøk.
Det var likegodt å holde senga, der var det litt roligere.

Vi tok henne med til legen, ringte til legen, ringte til hjemmesykepleien, igjen og igjen. Besøkte henne daglig og snakket med henne på telefonen, trøstet og beroliget. Ordnet opp og ryddet. Kjøpte inn mat og medisiner.

Vi sørget forlegeattest og skrev søknad til Enhet for behovsvurdering og tjenestetildeling. Om plass på sykehjem. De måtte jo følge opp søknaden, og hadde møte med henne. Hun som ikke hadde innsikt i sin egen sykdom? Hun ville jo bare hjem!
Og vi hadde ikke rett til å være med på møtet. Men hun har jo rett på at vi er tilstede? Det ble ikke tatt hensyn til.
Vel, møtet ble avholdt uten noen andre tilstede, vi hadde som sagt ikke rett på å være med, og så hadde de jo tausehetsplikt!
Så det ble avslag!
Hva med legeattesten? “Vi kan jo ikke ta hensyn til hva legene sier, legene sier jo hva som helst!”

Vi lykkes i å få henne inn på sykehuset, avdeling for eldrepsykiatri.
Diagnosen ble demens med levi legeme. Hun hadde hallusinasjoner, hadde problemer med å svelge, men hun hadde evnen til å konversere og hun kjente oss igjen. Boevnen var lik null.
Men hun fikk ikke plass på sykehjem. Vi anket og anket. Hvis hun ble sendt hjem så hadde vi en desperat plan om å skifte låsen. De kunne vel ikke bare sette henne på trappa?
De beholdt henne på sykehuset lenger enn hennes tilmålte tid. Her var det engler å forholde seg til.
Engler som var villige til å kommunisere med oss og behandle henne med respekt.

Vi var heldige igjen. Avlastingsplass i 3 uker. Her kunne hun få bo mens hun ble observert.
Vi fikk en telefon da hun skulle sendes hjem igjen –“Hun har ikke demens, er dere ikke glad for det?”
Vi hadde den samme planen; skifte lås!

-Vel, en eller annen anke førte fram, denne gangen ble tilbudet korttidsplass. På et annet sykehjem.
Nye mennesker å forholde seg til. Nye møter med et personale som egentlig ikke hadde tid.
Hun fant det best å legge seg og ikke stå opp. Vivalen ble fy fy, lykkepiller ble tingen, med bivirkninger som diaré. Så kom hun seg da på beina for å gå på do.
Hun hadde jo problemer med appetitten, og den ble ikke bedre av vakumpakket og oppvarmet storkjøkkenmiddag. Hun greide ikke å tygge potetene, de hadde sånn hard skorpe på.
Vi besøkte henne hver dag. Så slapp hun å ringe på for å få hjelp til å gå på do den stunden.
Og vi kunne ta med litt mat som kanskje kunne friste litt. Og et lite eggeglass med kaffelikør, det var lyspunktet.

Og hun hadde underholdning. På veggene i rommet hennes ble det vist film, og utenfor vinduet hendte det rett som det var at det var et flykrasj. Og alle disse senile menneskene som kom inn på rommet hennes, de bidro til angstnivået de også. Hun ville ikke fortelle det til noen andre enn oss, Sykepleierne hadde jo så dårlig tid, de ville jo ikke forstå. Og det var jo slike skamfulle og umoralske ting som skjedde, og oppdragelsen hennes forbød henne å snakke om slike unevnelige ting.
Hun visste jo selv hva som skjedde og måtte bare heve seg over uvitenhet og avvisning.

Vi hadde masse å snakke om iallefall. Hver dag. Hun likte å snakke om hverdagslige ting, da var det ikke så mye å skulle huske på. Vi kunne mimre litt om hendelser, om hvordan tidene forandret seg.
Snakket litt om sommeren som nærmet seg. Om blomstene de plantet utenfor. Var det ikke vakkert? ”Å hvis de bare kunne bruke litt mer penger på mat, så kunne det være det samme med blomstene!”  Om det ikke ble brukt penger på god mat, så fikk hun i allefall medisiner. Jeg anger ennå på at jeg ikke skrev ned hva de het alle sammen. Kan det være nødvendig med tre forskjellige slag “lykkepiller”?

-Nå hadde hun fått fast plass. Heldigvis! Hun hadde rolige hverdager, –i senga.
Hun hadde ikke tv, men underholdningen fortsatte på veggen. Og hun måtte på do, opptil flere ganger om dagen. Det var lenge å vente på hjelp, så hun prøvde å klare det selv. Hun hadde jo sin integritet. Angsten hennes dreide seg nå om å falle.

Så fikk vi telefonen. Hun skulle til på sin andre sommer med demens, men hun falt på toalettet.
Og døde. Hun fikk et langt liv.

signatur                    Himmelsk

torsdag 17. november 2011

Jeg har en hang

til båter og tåke.
Men helst trygt fortøyd til land.

_DSC0836 (2)

Og så er det himmelsk hos Petunia.

Himmelsk

signatur

tirsdag 15. november 2011

Det dreier seg ofte om sommeren

når man tenker tilbake.
Her har jeg funnet fram et bilde fra sist vinter.

måke

torsdag 10. november 2011

Vet de

hvor vakre de er?
_DSC0890 (2)
_DSC0874 (2) 
_DSC0870 (2)

At de satte igang fantasien til H.C.Andersen er ikke rart.
Jeg hadde meg iallefall en flott stund på stranda på mandag.
Jeg holdt pusten da  de kom mot meg der jeg satt på huk og tok bilder, men de fant visst ut at jeg ikke var noen trussel, og poserte villig for meg.

Og så er det himmelsk hos Petunia.

Noe varmt til Lillegutt

så han ikke fryser i barnehagen i vinter.

_DSC0163 _DSC0167
_DSC0964 _DSC0996 _DSC1001

Buksene er strikket etter en oppskrift fra Sisu barn, hefte nr. 0701
Genseren er en gratisoppskrift fra Nøstebarn  (dette er en PDF-fil).
På Ravelry fant jeg mønsteret til R2D2
Garnet er Drops Baby Merino, fantastisk mykt, lett og varmt.
Gråfargen på buksa er den samme som den mørkeste gråfargen på genseren, det er lysforholdene som gjør at det ser forskjellig ut.

Utfordring på Pinnekroken

tirsdag 8. november 2011

Novemberdikt om

blomster, det har jeg ikke, men en blomst i november er et dikt i seg selv.
Vinteren var hard, og av klematisen var det bare en ørliten spire igjen. Og da mener jeg en liten stirvel på ca. 10 cm.
Jeg var i tvil om jeg skulle plante en ny, men lot den stå.
Den lille spiren har klatret med stø kurs mot himmelen i sommer. Til slutt dekket den espalieret, og knoppene kom nå i september. Siden har den bare pøst på med blomster.
Et lite novemberhverdagsunder.
 
_DSC0945

fredag 4. november 2011

Tåkesyn

er ikke alltid negativt.
Da jeg merket at sola var i ferd med å bryte igjennom tåka her på tirsdag, så tok jeg kamearbagen over skulderen og styrtet ut, uten frokost.. den kunne vente.

_DSC0785


Og så er det himmelsk hos Petunia her: